Fate is kind; she brings to those who love the sweet fulfilment of their secret longing

Julestemninga kom til meg òg. I kjenningssongane til Hjemme Alene, i andektigheita mellom Helene Bøksle og Kringkastingsorkesteret, og meg og mamma. I Disneykavalkade og Julestjerne blir hos meg / det er godt å se deg skinne / du må aldri mer forsvinne / aldri glemme meg, mens mamma kokkelerte på kjøkenet og eg strauk skjorta til broderen. I spøk og alvor rundt bordet over julemiddagen, mellom mamma, bror og meg. I katten sitt mørke blikk når ho ser rundt seg på alle framandelementa, og i glittersnøen utanfrå, urørleg og urørt.

God jul!

Julekula mi. Har hatt den sidan første klasse, fekk den av kontordama på skulen.

Er avhengig av å sjå den i treet kvart år.

Artige bilder som dette veg opp for motlys og anna rart ein får når ein tek bilete av ein skjerm.

Eg har funne ut at plasttreet ser jo faktisk ut som ein vanleg tre.

 

Medan katten er skeptisk til det meste, og har hatt det same

uutgrunnelege og merkelege uttrykket i auga i heile dag.

Under pakkeopninga fann eg og broderen ut at vi er soulmates,
i og med at vi hadde gjeve kvarandre omtrent same bok heilt ut av det blå.
Ingen av oss hadde ønska seg bøker av den andre eingong.

 Mange fine, fine gåver. Folk verkeleg har fått med seg at 
eg likar sommarfuglar, til dømes. Det gjer meg glad.

 

Fint for auga.

Fint for sjela.

Fint for føta. Nye gode, gamle tøfler.

Fint for huda. Body Shop-lykke.

 Fint for kroppen: treningstights.

 Gjorde seg godt saman med julekjole, fann eg ut.

Julemiddag og opning av pakkar tek på. (Han fekk for øvrig vottar).

Eg for min del vart oppteken med å jage ei artig tjei eg fann i julekulene.

Og elles berre gjenoppdage litt gleda ved å fotografere, med vekt på det
jula representerer for meg: lys i mørke.